om movember

Moustache november, eller som de fleste kaller det movember. For dere som ikke vet det så er november måneden for fokus på prostatakreft og andre typer kreft menn kan få. Men basically så er det prostatakraft fokuset skal være rettet mot. Vi damer har oktober, menn har november. For å rette fokus mot saken så skal menn la barten gro, altså ikke barbere seg hele måneden. Det sies at målet med det hele er "to change the face of men's health."

Og så ble jeg spurt, hva tenker jeg om movember? Jeg syns det er en kjempemorsom måte å rette fokus mot det. Det blir en greie for mange og ja jeg syns det er en kjempeålreit måte å vise at man bryr seg. Det er jo mange som "deltar" i movember og det syns jeg er kjempebra for det skaper jo absolutt oppmerksomhet.

Hva tenker du om movember?

5 kommentarer



Sexslaveri og menneskehandel

Tidligere idag kom jeg over en fotojournalist ved navn Dana Popa. Hun er veldig interessert i aktuelle problemer rundt om i verden, med fokusområde menneskerettigheter. Hun har for det meste jobbet i øst-europa og storbritannia. Jeg fant henne på tumblr via en bildeserie med vedlagte sitater fra jenter. Jenter som har vært ofre for sexslaveri.

Bildeserien disse bildene og sitatene stammer fra heter "not Natasha". Natasha er et kallenavn på prostutierte med europeisk utseende.



 

Alle bildene hennes er veldig sterke og de treffer deg. Jeg kan ikke beskrive mitt hat over mennesker som behandler andre mennesker så respektløst. Uhuman behandling som de vet ødelegger andre, men likevel bryr de seg ikke. Jeg blir kvalm bare av tanken på at det finnes mange ondsinnede mennesker.

 Du finner hele "not Natasha"-bildeserien her

7 kommentarer



oppskrift: hvordan få noen til å falle for deg

Først vil jeg bare be deg lese dette med et åpent sinn. Ikke skumles igjennom og tenk at dette er ment for noen andre. Jeg har nemlig skrevet dette til deg, for deg. Fordi at jeg syns det er viktig at du leser dette. Så, vær åpen for å ta noe til deg. Vær så snill å tro på meg for det jeg sier er sant. ~


Har du noen gang gransket deg selv i speilet og ønsket at du kunne forandre menneske som så tilbake på deg? Kanskje hvis du var tynnere, eller høyere, hadde noen kanskje blitt interessert nok i deg og gitt deg en lykkelig slutt (sånn som alle drømmer om). Og samtidig som vi blir bombadert av det media og magasiner beskriver som nydelig, finner de fleste av oss "feil" ved osselv som gjør at vi føler oss stygge og ikke gode nok. Og når alt kommer til alt, vil de fleste av oss forandre enten utseende eller personlighet, som om det liksom er løsningen til å få noen til å falle for oss.

Men hvis du leser dette her nå, så vil jeg benytte muligheten til å be deg ikke forandre deg, med mindre du gjør det for din egen del. Det er ingenting som er et perfekt utseende eller en perfekt personlighet. Altså, i hodet har vi alle disse forventningene til hva et perfekt menneske for deg er, og stort sett så er det menneske du forelsker deg i, den type menneske som er ingenting av det du så for deg. Da vil vi innse at vi har falt for noen ikke på grunn av utseende eller de små tingene de gjør, men vi falt for dem på grunn av hvordan de fikk deg til å føle deg.

Så, vær så snill - ikke forandre deg for noen. Uansett hvor stygg du føler deg av og til: ikke gjør noe som du er ukomfortabel med å gjøre fordi på den måten kommer du aldri til å bli fornøyd med deg selv eller godta den du er. Vær tålmodig for det menneske som kommer, som får deg til å føle deg vakker uten at du trenger å forandre (unnskyld) en jævla ting ved deg selv. Vent på det menneske som innser at din skjønnhet, og alles skjønnhet, som kommer innenifra gjør deg unik og alle de fine tingene som gjør deg til den du er. Ikke forandre deg fordi du er allerede perfekt og det er noen der ute som leter etter en som er nettopp som deg. Ikke gjør det vanskeligere for dem ved å late som om du er noe eller noen du ikke er. For om du gjør det kan det hende din livs kjærlighet går rett forbi..

(og til de som ikke skjønte det så er overskriften ironisk)

34 kommentarer



Hva frykter du?

Dag ut og dag inn våkner vi opp og putter på et trygt ansikt, men i virkeligheten er vi jo alle redde for noe? Jeg mener, er det ikke denne frykten som vi prøve så voldsomt å skjule som stopper oss fra å leve fult ut, selv når det er fristende å satse?

Hva er du redd for? Det kan være så fiktivt som et monster under senga eller spøkelser som hjemsøker deg (som i skrekkfilmer). Kanskje frykten din er knyttet til erfaringer, hvor du er redd for at alle alltid vil forlate deg eller at du ikke er i stand til å takle enda et knust hjerte? Kanskje du er redd for at du aldri kommer til å finne "the one" eller ha muligheten til å gjøre alt du noen gang har drømt om? Er du redd for døden, kanskje - nåler, høyder eller mange mennesker? 

Kanskje er den personen du frykter aller mest, han eller hun som ser tilbake i speilbildet? Redd for at demonene du trodde du hadde sperret inne, en dag vil finne veien ut?

Så, hva er du redd for? Og hvis du greier å svare på dette, husk at vi er alle redde for noe (er vi ikke?), uansett om vi er villige eller modige nok til å innrømme det. Uansett hva det er, så er du redd for det og det holder deg tilbake. Det er faktisk skremmende og ironiskt å tenke på at en dag kommer vi til å innse at det var frykten som stoppet oss fra å leve livet fult ut.

Hva frykter du? 

81 kommentarer



"Ikke for å være frekk, men du er ekkel,stygg,falsk og har slitt hår!"

Er det én ting jeg aldri helt har skjønt, så er det drittkommentarer. Kommentarer som er tvers igjennom ondsinnede. Å fortelle noen at puppene er for små, lårene for store, huden for blek, altfor for mye sminke - det er faktisk ikke konstruktiv kritikk. Det er på ingen måte "godt ment" og om du mener det fra bunnen av hjertet ditt så har du voldsomt vridd syn på hva som er hyggelig. For, nei, det er slemt og det får andre mennesker til å føle seg dårlig.

Også er det jo de som mener at med en gang man velger å eksponere seg på internett så må man tåle å bli snakket stygt til og rakket ned på. Noe så dumt? For det rettferdiggjør det liksom fordi det er en "offentlig person". Ja, det er naturlig å være sjalu, og ha meninger, fordommer og stygge tanker om andre - og det er helt greit, men vet du hva? Har man ikke noe fint å si, hold kjeft. Altså, det er bedre å holde kjeft og late heller fremstå som en idiot enn å åpne munnen og bevise det.

Man kjenner igjen innlegg, instabilder og bilder til for eksempel bloggere som provoserer. Jeg bruker å titte i kommentarfeltet og ja, det er mange hyggelige kommentarer, men jeg får vondt av hvor onde noen av de er. Jeg sender alltid varme tanker til disse jentene og guttene som får slikt tilsnakk.. Altså slike "æsj, du er stygg"-kommentarer er lett å heve seg over, men slik som denne her for eksempel (funnet på Sophieelise sin blogg)

.. Jeg blir så sjokkert av slikt. Altså, ord blir fattige når man innser at noen mennesker bruker tid på å utspekulert få andre til å føle seg dårlig med seg selv. Jeg gikk innom et tilfeldig innlegg på tcmn sin blogg:


Hvor kommer trangen til å fortelle noen andre ting som dette? Hvorfor bruker mennesker energi på det? Og verst av alt, er det i det hele tatt noen som føler seg bedre av å publisere slike ord? (er det noen her som skriver stygge kommentarer til andre, vær så snill å svar meg på dette: hvorfor?)

Det verste er at man må fortelle alle hvor gøy man syns det er å bli hengt ut eller snakket stygt til på den måten. For om du forteller noen at det sårer så pøses det bare på om hvor svake de er, dumme, må regne med det og rekka fortsetter. Ja, jeg syns synd på de som får stygge ord om seg, men jeg syns mer synd på de som ikke har selvinnsikt nok til å forstå at det ikke er hyggelig.

Jeg får også kommentarer som er unødvendige, "ærlige" og fylt med "konstruktiv kritikk", men stort sett har jeg bare fine lesere. Jeg har godsinnede følgere og jeg setter så stor pris på dere. Virkelig, dere skulle bare visst. 

Noen tanker? 

38 kommentarer



Tenk om du bare dro?

Har du noen gang lurt på hvor mye livet hadde forandret seg hvis du bare tok et tilfeldig fly, uten å fortelle noen? Hele verden som har vært så kjent og trygg så lenge.. Bare rømme? Du vet slik som når du er på ferie eller borte for en stund og du ikke har så mye kontakt med de der hjemme, og du vet heller egentlig ikke helt hva som skjer der hjemme. Lurer du ikke på hvor mange som hadde savnet deg? Hvor mange mennesker som i det hele tatt hadde merket at du var borte? Lurer du ikke på hva som vil forandre seg når du er et annet sted, og at der du var før, går videre?

Vi vet det jo, men jeg tror vi innser da at verden kommer fremmover uten deg. Verden roterer ikke rundt oss. Selvom vi kanskje blir savnet, så fryser ikke tiden og alt er som det var når du kommer tilbake, men derimot så går den fortere og forandrer realiteten vi en gang var en del av. Ikke misforstå meg, fordi vi er ikke mindre viktig eller verdt enn alle mennesker rundt oss. Jeg skulle bare ønske vi alle tok hverandre mindre for gitt. Jeg vet jeg også kan være flinkere på det.

Tenk om en nær av deg bare hadde dratt, uten å si noe? Joda, du måtte jo ha gitt slipp, og prøvd glemme? Det er derfor det er vår jobb å holde fast på de menneskene vi vil ha i livet, og som vi vil være i livet til.

15 kommentarer



Aksepterer man livet en gang for alle?

Noen dager så lurer jeg skikkelig på hvordan det er å dø. Når jeg prøver å tenke på hvordan de siste sekundene blir, rett før hjertet mitt stopper og jeg trekker min siste pust. Tenk på alt du føler inne i deg, følelsesmessig.

Kommer livet mitt til å passere i revy, slik som filmer og bøker sier det skal? Kommer jeg til å vri meg i anger for alt jeg burde gjort men ikke gjorde, og alt jeg ikke turte? Kanskje man aksepterer livet en gang for alle, og at det alt i alt ikke har vært så ille. Selvom det har vært en berg-og-dalbane. Kanskje kommer jeg på mennesker jeg helt har glemt, og minner jeg har fortrengt. Lurer på hvem den siste jeg snakker med er, og om jeg får sagt hade.

Jeg lurer på om, når jeg vet jeg nærmer meg, blir jeg mer redd eller blir jeg mindre redd? Kanskje er jeg "klar" for å dø? Akkurat nå syns jeg det virker værre å vite at dine kjære vil ha det vondt etter din død, enn det å faktisk dø. Kanskje tenker jeg helt annerledes. Jeg vet ikke om jeg kommer til å godta at min tid er kommet, eller om jeg kommer til å stritte imot og tvinge meg i livet. Jeg vet ikke om sistnevnte går, men tenk om. Jeg vet at det er verre å grue seg enn det man gruer seg til, tenk om det stemmer i dødstilfeller og?

Kanskje bekymrer jeg meg om jeg kommer til himmelen eller helvette? Eller om jeg blir et spøkelse, blir gjenfødt eller.. bare dør. Jeg har jo sagt før at jeg ikke greier å se for meg "ingenting". Jeg greier det ikke, jeg syns det er så rart.

Vi burde egentlig se på det mer som en erfaring og opplevelse enn en frykt. For uansett hva det er, så er døden også en opplevelse vi alle må igjennom. En opplevelse jeg tror det ikke går an å forbrede seg på.

Er det "psykotisk" av meg å tenke slik? 

Bildet er linket.

14 kommentarer



Min største drøm og høyeste livsønske.

Hei fine. Det er mange her i livet som lurer på hvor de kommer til å ende opp, og det er ikke å legge skjul på at økonomi har mye å si for hvordan livet ditt kommer til å bli. Jeg vil gjerne vite litt hva drømmene deres er. Hva ville du gjort med livet ditt, hvis penger ikke var i bildet? Hvordan hadde du virkelig hatt lyst til å gjøre livet ditt?

Det er egentlig skikkelig trist å tenke på at det mange som vil bli malere, diktere, forfattere, men som ikke tør, fordi "hva er det vel å tjene på det?". Økonomi har som sagt blitt det avgjørende når det kommer til hvordan livet ditt skal gå. 

Jeg syns at når man har en drøm, så bør man gjøre det. Ikke bekymre seg over penger, fordi hvis du sier da at å få tak i disse pengene er det viktigste for deg. Så vil du rote bort livet ditt totalt. Fordi dagene går jo når du tjener deg penger du skal bruke "en vakker dag". Da kommer du jo til å gjøre ting for pengene, ikke fordi du liker det. Hver dag kommer du til å gjøre noe du ikke liker å gjøre eller bryr deg om. Det er jo helt på trynet! 

Personlig syns jeg det er bedre å ha et kort liv, som er fylt med masse du liker, syns er gøy og setter pris på, enn et langt miserabelt liv! Det er kanskje bare meg, men. Jeg tror, til syvende å sist, hvis du gjør noe du trives med, så kommer ikke manglen på penger til å plage deg, fordi du bruker dagene på noe du selv finner fornuftig og gøy. Kanskje blir du best i det du liker å gjøre, fordi du finner motivasjon i hver dag som går. Kanskje dukker nye drømmer og tanker opp etter hvert. Ta det som det kommer. Jeg vil så gjerne at dere skal følge drømmene, og ikke gjøre noe dere ikke trives med. 

Håper virkelig jeg greier å følge mitt eget råd og ønske om det. Jeg har naturligvis drømmer også.

Har du en drøm, noe du vil oppleve, gjøre, se, utrette? Hva vil du gjøre med livet ditt?  Utrolig koselig om du deler innlegget! (Jeg vil lese manges drømmer og bli inspirert)

bildet er linket.

50 kommentarer



Kjærlighet ved første blikk.

Tror dere på kjærlighet ved første blikk?


(en fotooppgave jeg hadde på skolen!)

Jeg mener, det høres jo veldig dumt ut. Fordi kjærlighet er så sterkt og dypt, og på bare et par sekunder..? Hele konseptet blir jo for dumt.

Sånn som jeg har forstått det, så er er kjærlighet kjent som noe av det mest fantastiske et menneskes hjerte og sjel kan føle. Mange mennesker ser på kjærlighet som noe av det mest vanskeligste å oppnå. Noen mennesker leter etter den store kjærligheten hele livet, og kanskje aldri finner den.

Så, hvordan kan ett sekund, bare ett øyekast og ett øyeblikk gjøre så du forelsker deg? Hvordan skal det liksom være mulig? Men, jo, et siste spørsmål til du som ikke tror på kjærlighet ved første blikk: 

Hva tror du er mamma føler når hun for første gang ser babyen sin?

27 kommentarer



SEX SEX SEX

Fikk jeg oppmerksomheten din nå? Tenkte meg det.

Alderen for seksuell debutering synker. Det er mange som venter lenge før de har sex for første gang, men jeg kjenner både jenter og gutter som debuterte i 12- 13årsalderen. Jeg tror de færreste har, og er klare for, å ha sex i så ung alder. 

Så hvis du ser bort ifra de som føler seg trygge på kjæresten, og har lyst til å ha sex - Hva gjør at jenter og gutter debuterer seksuelt så tidlig (eller tidligere)? 

Kanskje er det gruppepress (fra venner eller kjæresten)? Kanskje har du vært på fest og det gikk ikke helt som du planla, eller hva som helst? Jeg tror det er nysgjerrighet som er nøkkelen (eller grunnen da, om du vil). Når man nærmer seg tenårene blir kjærlighet, forelskelse og sex mer og mer aktuelt. Det er spennende! Det er absolutt ikke å legge skjul på. Naturligvis vil man prøve, utforske, leke seg! Det har iallefall jeg full forståelse for. Hva tror du er grunnen til tidlig seksuell deby? Har du ellers noen tanker å dele, så bare kom med de også! 
 

Til dere som ennå ikke har debutert seksuelt: Vent til du er klar. Du har sikkert hørt det tusen ganger tidligere, men det er faktisk det beste rådet man kan få. Ikke push det, ikke gjør noe du angrer på. Første gang er det ofte usikkerhet, så gjør det med en du er trygg på, når du er klar for det. 

Bildet er linket.

31 kommentarer



"All you need is love"

I skrivende øyeblikk så ligger jeg i sofaen med usikt mot skittentøyskurven ved senga. Zelda ligger ved føttene mine, og the beatles synger for full hals i rommet. "All you need is love" synger de, og jeg samtykker. Jeg tror nemlig det er mye sant i det. Du trenger bare kjærlighet. Fordi kjærlighet er alt. "Størst av alt er kjærligheten" heter det jo. Jeg snakker ikke om kjærlighet som i bare forhold og forelskelse. Jeg snakker om kjærlighet til familie, venner, medmennesker og det som er.

Hvis du ser bort ifra mat, søvn og biologisk nødvendig for at du skal overleve da, så tror jeg alt du trenger er kjærlighet. Hva er vel noen eller noe uten litt kjærlighet, omtanke, medfølelse? Det spiller en så stor rolle, eller hva tenker du? Hvor mye tror du kjærlighet betyr for enkeltindivided? 

16 kommentarer



Hvordan kan noen like deg?

"Hvordan kan noen like deg, når du ikke engang liker deg selv?"

Idioti!! Jeg liker veldig mange som ikke liker seg selv spesielt godt. Ja til at mennesker skal godta seg selv for den de er, men ikke riv ned håp og tro, ved å si at hvis du ikke liker deg selv, liker ingen deg. Hvis du ikke liker deg, så liker ingen deg? Hvordan skal du greie å like deg selv, hvis du tror ingen andre liker deg. Det her ble mye. Asdfghjkl. Vil noen dele noen tanker med meg? Hva som helst dere har på hjertet! 



22 kommentarer



Krev å bli sett.

Kanskje er du en av de som sliter. Ja, alle sliter jo med noe, men jeg mener - Er du en av de som sliter? Du er kanskje ikke den som har det verst, men du vet at du har det vanskeligere enn du selv greier å takle. Har du et problem? Kanskje du snuser? Kanskje du vet du ikke er en god venn? Kanskje du sulter deg selv? Er du også en av de som på en måte liker det, fordi hverdagen hadde vært kjedelig uten. Jeg greier ikke forklare den følelsen, men kanskje du vet hva jeg snakker om?

Jeg vil ikke gå inn på mine egne problemer, men er det én ting jeg har lært: Du kommer deg aldri ut av en ond sirkel med mindre du vil det selv. Ja, helsepersoner, venner og familie kan si du skal skjerpe deg, bli bedre, bli "frisk" og slutte? Men du må ville det selv, hvis ikke kommer du ingen vei. Ta ansvar for ditt eget liv.
 

Om du velger å snu ryggen og lukke øynene for det, og la det gå, så blir det verre. Det går ikke bort. Jeg trodde at det kom til å gå bort hvis jeg ignorerte det, men det blir verre. Si ifra til noen om hva du sliter med. Få hjelp! Snakk med fastlegen din. Husk at det er mange som har taushetsplikt. Det er så mange som vil hjelpe. Kanskje vil du holde det for deg selv for å ikke såre familien eller venner? Dropp tanken. Dette er ditt liv. Familien og vennene vil ditt beste. Du må falle før du kan reise deg opp.

Du må jobbe for det selv. Du må ta ansvar for deg selv. Kanskje det er litt kult at det er noe nå, men alt kan ødelegge deg over tid. Vær så snill og fortell noen at du sliter. Krev å bli sett.

 

Bildet er linket.

18 kommentarer



Selvskading - bare fysisk?

Det finnes flere former for selvskading. Jeg snakker ikke om kutting, slå hode inn i veggen, brenne seg med lighter og slike ting. Jeg snakker om mental selvskading. Det er også fult mulig - Noe ikke så mange tenker over. Jeg syns det er viktig å legge fokus på.

Som Jordin Sparks synger "just because you can't see it bleed, doesn't mean it don't go deep". Jeg syns psykisk selvskading kan sammenlignes med psykisk mobbing. På samme måte som psykisk mobbing er like forferdelig som fysisk, er psykisk selvskading like ille som fysisk. Ofte vet man ikke at man gjør det en gang.

Eksempler på dette kan være å gjøre det slutt med en person du elsker, dytte venner du er glad i unna deg og kutte kontakten, krangle med familien din for hver minste ting. Som sagt er dette ofte ubevisst, og du lurer sånn på - hvorfor er jeg så lei meg?

Bildet er linket. 

13 kommentarer



"Hun er bare en overfladisk blogger!"

Å være blogger er ofte noe man ikke er så superstolt over. Jeg pleier ikke akkurat å introdusere meg som blogger. Det er nok på grunn av blogging blir sett på som veldig overfladisk. Kanskje på grunn av det perfekte, feilfrie, fine livet mange fremstiller at de har. Det er ikke det at de fleste bloggere prøver å virke som et glansbilde (jeg snakker om alle bloggere, ikke bare rosabloggerne!) - Det er bare det at de fleste velger å ha en positiv vinkling, og ikke sutre og klage. De færreste vil legge ut om kjærlighetssorgen, familietrøbbelet, venninnekrangler og drama med mindre de generelt sett eksponerer seg på det nivået. Vi er alle klar over at det man publiserer kan ha konsekvenser for deg senere. En positiv vinkling gir også positivt inntrykk av deg som person, om fremtidige arbeidsgivere googler deg og finner bloggen.

Jeg syns det er viktig å understreke at alle har problemer. Det er lett å glemme, men alle, absolutt alle sliter med noe. Alle har ting de selv syns er vanskelig. Selv de du aldri aldri hadde trodd at sliter.

Uansett hvor mye tid du bruker på bloggen din, så bryr man seg stort sett om den. Det er utrolig få bloggere som ikke tar seg tid til å lese kommentarer og mailer. Man tar til seg noen komplimenter, og mye kritikk og veiledning. Noen mer eller mindre enn andre, naturligvis. Jeg, og mange andre, bryr seg iallefall om hva leserne har på hjertet. Hahah, jeg har hatt mye å blogge om idag. Sånn går det når jeg har en fin tirsdag.

Punktum! 

21 kommentarer



Pass på at du ikke blir voldtatt.

Vet dere hva jeg har tenkt litt på? Vi jenter blir lært opp i samfunnet til at vi ikke må gå alene på kvelden, ikke gå utfordrene kledd, ikke snakke med fremmede, ikke haike og sitte på med randoms sent, og rett og slett ikke bli voldtatt. Jeg sier ikke at bare gutter og menn voldtar, fordi jenter voldtar de også, men nå er det i hovedsak det som oftest er tilfellet jeg tar opp.

Vi vokser opp i et samfunn hvor vi blir lært "ikke bli voldtatt", istedenfor "ikke voldta" og utrolig mange av de som blir voldtatt føler at dette her er deres egen skyld, og de holder det for seg selv. Tørr ikke si ifra, eller snakke med noen, fordi det er liksom de som er dumme fordi de lot seg voldta.

Jeg tror helt ærlig dette har en sammenheng. Hvorfor fortelles døtre at "du må ikke ha så kort kjole", "du må ikke gå alene hjem på kvelden" når det egentlig er sønnene som burde høre "ikke forgrip deg på jenter", "ikke voldta". Jeg tror aldri jeg noen gang har hørt den oppfordringen til en gutt. Det er egentlig litt ironiskt. 

Vi er en ny generasjon nå, vi kan forandre "ikke bli voldtatt" til "ikke voldta" hvis vi vil. Men dette er fortsatt tabu å snakke om, så å starte å forandre dette kan ta tid, men det er utrolig viktig at vi gjør noe med det.

Dette er en repost og bildet er linket.

22 kommentarer



Vil du oppleve verden?

Det er så mange gater man kommer til å gå, så mange cafébord man kommer til å sitte ved, så mange mennesker man kommer til å treffe.

Jeg har lyst til å oppdage den enorme men også lille verden. Jeg vil reise, se og oppleve. Jeg vil smake på spennende mat, dra på museer, lære nye ting, sprenge grenser, møte mennesker, gå meg bort og virkelig oppleve alt. Jeg vil ha frustrasjonen over hvor jeg befinner meg, og samtidig ikke bry meg. Jeg vil bli lurt og føle meg dum. Jeg vil ta et tog og sitte å se på alt som farer forbi. Jeg vil være i pengetrøbbel og gjøre det beste ute av det. Jeg vil lære nye språk, og at venner skal le med meg når jeg ikke greier å uttale ord. Jeg vil ta bilder, lese kart, lese bøker, synge og ha det gøy. Jeg vil dra til så utrolig mange land, med forskjellige kulturer. 

Jeg vil ikke bare dra til de landene jeg vil se, men dra til de landene jeg ikke vet at jeg vil se. Dra til land jeg ikke har tenkt på å besøke en gang. Byer jeg ikke kan navnet på. - Jeg vil henge opp et kart på veggen, og kaste en dart-pil på det, for så å reise dit den lander. Totalt spontant! Jeg vil også dra på en flyplass og ta første utenlandsflyet som går, uansett hvor det er. 

Bildene er linket.

15 kommentarer



Pupper, pupper, pupper!

Heihei søtiser.

Dette er noe som er veldig aktuelt nå (eller i det minste litt fremover..), føler jeg. Hva er deres mening om det å sole seg toppløs på stranda? Jeg vet ikke om alle har fulgt bloggen min lenge nok til å vite dette, men jeg haterhaterhater skille. Jeg hadde en "traumatisk" opplevelse en gang, hvor jeg solte meg med en bikini som var sånn balconette-bikini, altså en bikini med denne fasongen her:

Jeg ble brun, men også rødlig solbrent. Ikke sånn at det var vondt, men skillet blitt var enormt den sommeren. Så hadde jeg kjøpt en fin stroppløs kjole, som jeg gleder meg til å bruke. Jeg hadde jo solt meg med stroppene oppe, og bikinien lukket bak hele tiden, så alle så skillet og jeg så grusom ut i kjolen. Så det endte med at jeg droppa det og tok en annen kjole. Dette gjorde så mye inntrykk på meg, og det her er mange år siden altså! Dere tenker sikkert, kan du ikke bare åpne den bak og ta av stroppene? Vel, jeg føler ikke at det er nok..

Etter det har jeg hatet skille. Greit at andre syns det er gøy, for å sammenligne og for å se hvor brun man har blitt. Jeg personlig derimot - Jeg blir sykt grinete om jeg ser noe som er i nærheten av skille. Jeg misliker sterkt hvite pupper og hvit rumpe (Altså noen edle deler må jo være hvite om du ikke vil ligge der i Evas drakt!). Jeg soler meg toppløs og helst i stringtruse også. Jeg bruker ikke stringtruser ellers, men når jeg soler meg så er det det jeg foretrekker, for da får jeg mest mulig av kroppen min mest mulig brun. Det er ikke sånn at jeg sprader rundt i stringtruse uten topp, fordi at så snart jeg setter meg opp i det hele tatt, så kler jeg på meg på overkroppen og rumpa mi. Altså, syns det er annerledes å sprade rundt for å flashe og showoff altså, men er det så ille å ligge der for seg selv?



Jeg har respekt for kroppen min, altså. Jeg hadde for eksempel aldri stilt opp å posert toppløst for et magasin eller en photoshoot. Det kunne jeg aldri ha gjort. Jeg soler meg sjeldent toppløs, eller i det hele tatt drar på stranden, her i byen. Så det er minimalt med kjente som får sett meg, riktignok. Akkurat dette gjør jeg kun for meg selv. Kun for min egen selvfølelse fordi jeg hater skille. Kanskje blir det mindre "dramatisk" med årene, men akkurat nå grøsser jeg av tanken.

Altså uansett. Pupper er pupper? Hvem har ikke sett pupper før? Det er helt naturlig, og jeg syns det er veldig stor forskjell på å flashe puppene sine for oppmerksomhet enn å gjøre det på stranden, for seg selv, med litt musikk på ørene. Syns ikke dere også?

Hva tenker dere å sole seg toppløs? 

47 kommentarer



Mennesker som mishandler barn.

Det er noe grusomt som jeg ikke vet om facinerer meg eller sårer meg. Kanskje en god blanding av begge. Jeg snakker om mennesker som mishandler barn. Spesielt foreldre som mishandler barn.

Du møter noen, du forelsker deg, vil ha barn, lager barn, føder, og så - Hva går galt? Hvordan går det an å ikke elske ditt eget barn. Flere ganger har vi hørt om, og ser videoer av, mennesker som mishandler barn. Slår, kvelder, dreper. Mange dør før de er gamle nok til å skjønne hva som skjer. For ikke så lenge siden, så hørte vi om en dame som druknet babyen i en vaskebøtte, mens kjæresten fulgte med på online videochat. Hun mente ikke drukne den da, men den gråt, så hun prøvde å få den til å holde kjeft. Jeg bare lurer, hvordan er det mulig? Ikke bare mot sitt eget barn, men barn generelt? Helt rent og uskyldig, med null mulighet til å forstå eller forsvare seg. Kall meg gjerne dum, men jeg skjønner det ikke.

Jeg syns det er umenneskelig. Jeg kunne aldri noen gang slått et barn, ikke engang om jeg hadde hatt småsøsken å tullesloss.. Hvordan er det mulig i det hele tatt? Jeg skjønner ikke. Er det noen som kan forklare meg hva som skjer galt, eller er dere like utenforstående som meg?


Og hva med alle rundt? Venner, naboer, lærere, barnehagepersonell: Er det ikke noen som ser det? En ting er de som blir drept første gang det skjer, men barnemishandling over lengre tid? Hører de ikke, ser de ikke? Jeg forstår ikke hvordan det er umulig å ikke sende bekymringsmelding til barnevernet? Ignorerer man det, tør man ikke si ifra eller er det fysisk mulig å ikke merke det? Det er bedre å si ifra, og ta feil, enn å ikke si ifra og la det skje..

19 kommentarer



Grunnen til at vi dømmer hverandre.

Jeg tror at fordommer og dømming kun kommer av en ting. Og den er ikke nødvendigvis ondsinnet. Jeg tror det ligger i menneskets natur å ha noe å sammenligne med. Har dere for eksempel prøvd å tenke på det 'ingentinget' som mange tror er når du er død. Du greier det ikke? Det er fordi du kan ikke sammenligne det. Du har aldri noen gang opplevd 'ingenting'.



Derfor tror jeg vi har et behov for å gjøre oss opp en mening om personer, men vi har mangel på fakta. Så du tar det du har, brer det utover og gjør dette til 'inntrykket' eller fordommen. Du har hørt at den jenta har hatt mange kjærester på kort tid, pluss at hun er brun, pen og har blondt hår. Det er nok til å 'finne' ut at "hey, hun er billig, bimbo, bitch, player" whatever. Jeg tror det er en naturlig handling som vi ikke kan stoppe. Det er dessverre sånn førsteinntrykk funker, tror jeg da.

Det som derimot er en handling man kan kontrollere, er om man vil låse dette inntrykket og stenge muligheten for å bli kjent. Det er mulig å være hyggelig (eller i det minste prøve), smile og kanskje prøve å bli kjent. Kanskje tok du feil og dere får superkjemi? Kanskje det mange-kjærester-ryktet bare var oppfunnet av noen andre og hun var brun fordi hun hadde vært en tur i Syden i pinsa? Man kan ta så utrolig feil av en person. Alt er aldri som det ser ut, og det er så mange som er utrolig ålreite, bare de får en sjanse til å vise det. Dette kan helle begge veier også. En person du tror er såå koselig, kan være en skikkelig bitch. Men det er det bare en måte å finne ut av! Nemlig å gi en sjanse, til tross for at du kanskje ikke har hørt det beste.

Hva tror dere? 


http://t2.gstatic.com/images?q=tbn:ANd9GcT8rsImlfPtMLR3bHr2USufSYhkIm2tcp7WDCAKHkXoub0uA7Lt
Idunn

14 kommentarer



Vi ser så mye mer med øynene igjen.

Noen ganger tenker jeg på hvor liten jeg er. Jeg er faktisk ganske høy. Hundre og sekstini centimeter over bakken faktisk. Det er med flatt hår, så noe høyere oppfatter folk meg som. Samtidig så er jeg ufattelig liten. Tønsbergområdet er lite. Vestfold er greit stort, men fremdeles lite. Norge er lite. Norden er lite. Europa er lite. Jorda er stor. Men det er i forhold til meg? I forhold til alt der ute, som vi ikke vet? Kanskje ikke jorda hadde syntes på et kart over alt som finnes. Alt som finnes. Evigheten. Det er langt det.

"Verden er liten". Det er et uttrykk jeg liker å bruke. Kanskje er det fordi jeg har venner i andre deler av verden? Plutselig blir jeg kjent med en tilfeldig norsk jente i Polen 2010, så kommer jeg hjem og finner ut at vi har felles venner? Eller at venninnen til nestentantebarnet mitt følger meg på twitter, før nestentantebarnet mitt selv? At jeg løp på en bekjent av meg i en Victoria Secret- butikk i New York i 2009? Eller da jeg møtte Julia i Nederland på vei hjem fra Afrika (Riktignok på flyplassen)? 

Jeg greier ikke bestemme meg om jeg syns jorda er liten eller stor. For noen av dere er jeg kanskje eldre og sånnsett stor, for andre er jeg yngre, og liten. Jeg har en ålreit høyde. Høy, men lavere enn mange. Ukomfortabel i heler riktignok. Det er vel fordi jeg alltid var den største gjennom barneskolen? Jeg er stor, jeg er liten. Jeg er større enn meg selv. I hodet er jeg yngre. Kroppen min går fra barn til kvinne. Jeg kan snart ikke lengre holde fast. Om under ett år er jeg atten år gammel. Er jeg stor da? Bare fordi jeg er "voksen"? Jeg tror jeg aldri blir voksen. Det kommer nok med tiden, men foreløpig er det ganske utenkelig. 

Verden er så stor. Hvis jeg reiser hele livet mitt, så er det enda masse jeg ikke får sett og opplevet. Jeg vil se alt. Jeg vil oppleve alt. Jeg vil pakke med meg truser og kamera for så å reise med Siv Amanda rundt i hele verden. Bare oppleve, se, nyte. Tenk hvor små vi er i forhold til stjernene? De er langt borte de. Og så utrolig mange. Jeg lurer på hva som befinner seg der. Lykke kanskje? Glede som brer seg ut i fingertuppene? Kanskje Mufasa har rett? At når du dør og blir borte, så blir du en stjerne som titter ned. En stjerne som vil foralltid skinne. Ikke foralltid da, stjerner dør jo, men iallefall lenge lenge lenge.

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette, men jeg vil gjerne at dere skal dele tankene deres?  Så kan vi sitte å tankevirvle sammen. Om alt som er fint.


http://t2.gstatic.com/images?q=tbn:ANd9GcT8rsImlfPtMLR3bHr2USufSYhkIm2tcp7WDCAKHkXoub0uA7Lt
Idunn

13 kommentarer



Hvordan alt forandrer seg.

Jeg syns det er så utrolig rart å tenke på det at dag til dag, så forandrer man seg ingenting. Ikke utseendemessig, ikke så mye i hverdagen (med mindre noe dramatisk forandring skjer, som at noen dør eller at du flytter), og det er generelt sett ingenting som forandrer seg. 

Derimot om du ser tilbake, så ser du forandringen. At du er såå annerledes nå enn du var da. Du har ikke samme rutinene, og det er så annerledes. Jeg tror meningen med livet er å finne seg selv. Og det gjør du kun ved å leve. Dag til dag, så blir man påvirket av små og store valg som sakte men sikkert tilpasser deg og forandrer deg. Selvom man kanskje ikke alltid merker det selv, så er det slik.


Smerte forandrer mennesker. Det er vel det som har størst påvirkning av alt fra mitt synspunkt. Når du har det vondt, forandrer du deg. Brent barn skyr ilden, og du må forandre deg for å ikke havne oppi en vond situasjon som det igjen. Alle de dumme valgene, alle feilene, all smerten - Det er slik du finner deg selv. Bad decisions makes good stories holdt jeg på å si.

Det var det jeg hadde på hjertet akkurat nå. God torsdag. 

http://t2.gstatic.com/images?q=tbn:ANd9GcT8rsImlfPtMLR3bHr2USufSYhkIm2tcp7WDCAKHkXoub0uA7Lt
Idunn

11 kommentarer



Du har muligheten til å reise frem i tid!

Jeg syns det er utrolig morsomt å leke med tankene og tankevirvle. Nå om dagen tenker jeg på det å reise i tid, som dere kanskje merket på dette innlegget her. Iallefall så tenkte jeg på det, at om dere kunne reise i tid, for å se ting som har skjedd, eller kommer til å skje. Ikke endre noe, og ingen ser at du er der, men du ser alt og kan gå hvor du vil. Nå er det enda mer matematikk på meg. Tror jeg spyr av indeksregning, brøkstreker og formlike trekanter snart.. Haha..

Hadde du reist til fortiden, ikke reist, eller reist til fremtiden? 


http://t2.gstatic.com/images?q=tbn:ANd9GcT8rsImlfPtMLR3bHr2USufSYhkIm2tcp7WDCAKHkXoub0uA7Lt
Idunn

22 kommentarer



Hvis du kunne forandre hva du ville.

Hei søte. 

Vi hadde en liten diskusjon i jentegjengen i klassen idag og opp kom spørsmålet fra meg. Hvis du kunne dra tilbake i tid og endre noe: Det kan være så mye du vil, og det kan være en liten detalj, hadde du da gjort det? Si at du kunne gått tilbake i tid, så langt tilbake du bare ville, hvor du ville, hvor som helst, endre hva du ville. Stor ting, liten detalj. Hadde du gjort det? Når du kommer tilbake, så kan du ikke huske at du har forandret noe, men fortsetter livet ditt som det hadde blitt. Skjønner dere hva jeg mener fordi jeg surrer sykt når jeg snakker.


Hadde du turt? Hadde du tatt sjansen på at det ikke roter opp i hverdagen som vi kjenner den idag? Tror du den forandringen du hadde gjort kunne gjort nåværende liv bedre? Jeg personlig hadde nok ikke gjort det. Jeg er for det at alt skjer for en grunn, og det er en mening i alt. Jeg hadde rett og slett ikke turt, fordi du aner ikke hvor store konsekvenser det kan ha.

Tenk deg godt om nå, er det noe du skulle ønske du hadde gjort annerledes? Prøve å hindre noe, med tanke på 22. Juli? Kanskje tok du et dumt valg en gang, eller såret noen, som du kunne forhindret nå. Hadde du gjort det? Hva hadde du gjort? Trenger ikke oppgi detaljer om det blir for personlig. 

Hadde du gjort det? 


http://t2.gstatic.com/images?q=tbn:ANd9GcT8rsImlfPtMLR3bHr2USufSYhkIm2tcp7WDCAKHkXoub0uA7Lt
Idunn

25 kommentarer



Puste under vann eller fly?




Jeg lurte bare på om hvis du kunne velge, hadde du valgt å kunne puste under vann eller fly? 
 

http://t2.gstatic.com/images?q=tbn:ANd9GcT8rsImlfPtMLR3bHr2USufSYhkIm2tcp7WDCAKHkXoub0uA7Lt
Idunn

75 kommentarer



Vi er alle avhengig.

Vi er alle avhengig av noe. Enten det er nikotin, alltid ha fine negler, weed, sminke, selvskading, hva som helst. Vi er sånn alle sammen. Noe som får deg til å føle deg bedre på noen mulig måte. Kanskje var det for å komme deg opp når du var langt nede, og angrer på det nå? Kanskje ser du ikke noe problem med det? Kanskje er det ikke noe problem med det? Men uansett, du er avhengig og det kan du ikke nekte for. 

Når det kommer til avhengighet så er det slik at det er det kun du kan gjøre noe med. Venner, familie og kanskje også legepersonell kan fortelle deg at du må slutte, og at det ikke er bra og så videre, men det er kun du som kan gjøre noe med det. Det er rett og slett å finne noe annet å få samme tilfredstillelsen av. "Rett og slett"? "Enkelt og greit"? Det er vanskelig. Dette er vanskelig for meg å si, men jeg har også avhengighet. En avhengighet jeg vet ødelegger meg, som jeg vet jeg kommer til å angre på, jeg vet det ikke er bra, og jeg prøver å gjøre noe med det. For min egen del, for vennene mine, for familien min, for kjæresten min, fordi jeg hater det. Og jeg elsker det. Noen dager føler jeg at jeg ikke greier meg uten. Jeg skal ikke ljuge for dere å si at jeg er perfekt, fordi jeg er på ingen måte det. Jeg er menneske jeg. 



Så ja, til og med også jeg har avhengigheter (som henger sammen til det jeg siktet til for noen innlegg siden), men jeg prøver virkelig hard å gjøre noe med det. Og det oppfordrer jeg alle sammen til å gjøre. Selvom du ikke ser noen grunn til å legge det vekk fra deg akkurat nå, så er det en grunn for at andre ønsker deg å slutte. Noen ganger ser man det ikke selv, i det hele tatt. Men det kommer en dag, når alt er over, hvor du ser tilbake og tenker "så dum jeg var". Kanskje fordi du brukte støpenegler, og ødela neglene dine totalt? Kanskje du var avhengig av solarium, og ser ut som et skrukketroll? Kanskje er det arrene du ser på, og angrer, fordi du ikke husker hvordan huden din så ut? Uansett så har vi alle avhengigheter, i en eller annen form. Noe er kanskje mer skadelig enn andre. Husk at too much of anything can make you sick. Det meste er bra i små mengder, men overdose er ikke bra, i de aller fleste tilfeller. Kanskje du har gitt opp å slutte? Det er for sent, og du har holdt på for lenge? Det er aldri for sent. Du greier det. Det er i motbakke det går oppover. 

Er du avhengig av noe?  
Du kan godt ta vekk navn og mailadresse og kommentere anonymt om dette er hemmelig eller vanskelig å si!

 


http://t2.gstatic.com/images?q=tbn:ANd9GcT8rsImlfPtMLR3bHr2USufSYhkIm2tcp7WDCAKHkXoub0uA7Lt
Idunn

64 kommentarer



Ødelegger vi oss selv frivillig hver eneste dag?

Hei søte.

Jeg tenkte litt på en ting. Stråling! Vi får jo høre at det ikke er bra og at man ikke skal sitte med dataen på fanget, ikke sove med mobilen i senga og slike ting, men likevel så gjør de fleste av oss det. Jeg sitter faktisk med dataen på fanget i skrivende øyeblikk. Mobilen min sover jeg med i senga, noe jeg vet ikke er bra. Jeg har den alltid med meg i hånda, lomma, jakka, eller i bhen i verstefall om jeg ikke har lommer (!). Dette er helt ekstremt. Vi får jo høre hvor utrolig farlig det er, og at det er kreftfremkallende, men jeg tror dette er et av de tilfellene at det må skje noe alvorlig før vi skjønner det..

Jeg prøver av og til å være flink, å legge mobilen på gulvet eller i andre siden av rommet, men jeg må nemlig høre på musikk på kvelden når jeg skal sove. Hvis man setter på flymodus, får man fortsatt stråling da? Nå følte jeg meg dum, men vet dere det? Jeg er ikke sikker, men tror man fortsatt får det.. Jeg skal prøve å bli flinkere til å ikke sitte med dataen på fanget, men det er utrolig fort gjort (fordi den er så god og varm haha).


(Arkivbilde)

Tror dere stråling er så farlig som forskere og slikt skal ha det til? Tror du vi en gang i fremtiden kommer til å betalte dyrt for uvitenheten vår, og det at mange av oss faktisk blåser i det? Eller tror dere det er overdrevet og ikke såå skadelig? Fortell meg deres mening om dette.

http://t2.gstatic.com/images?q=tbn:ANd9GcT8rsImlfPtMLR3bHr2USufSYhkIm2tcp7WDCAKHkXoub0uA7Lt
Idunn

17 kommentarer



Aldri ta forhold eller vennskap for gitt.

Aldri ta venner eller kjærester for gitt.  Det er lett å gjøre det, fordi kanskje er det noen som hadde vært en bedre kjæreste eller venn? Kanskje er det en gutt eller jente med finere stil, finere kropp, som er morsommere, som er penere, rikere, mer klissete, mer hard to get, kanskje du vet at du kunne hatt en venn som hadde vært flinkere til å støtte, ikke ha så mange andre venner, kanskje ikke ha kjæreste som tar mye tiden dens, kanskje det finnes personer du har det mer morsomt med, og som kanskje ikke har en uvane som irriterer deg?



Men vet du hva? Ikke for å cracke selvtilliten, men det finnes faktisk mennesker som er penere enn deg, morsommere enn deg, mer populære enn deg og så videre, men vet du hva, vennen eller kjæresten din velger fortsatt å være venn med deg eller være sammen med deg! Selvom den personen kanskje kunne fått bedre, så er det deg. Du er den viktige, uansett hvor mye feil eller hvor teit du kan være. Fordi vennskap og forhold handler ikke bare om de koselige minnene og morsomme øyeblikkene! Det handler om kranglene, diskusjonene, og det faktum at dere fortsatt holder sammen, og kanskje har dette gjort dere svakere? Men det er en grunn for at dere fortsatt holder sammen! Ta vare på det. Gi litt mer. Det handler om å akseptere feilene, alle de dumme valgene, uhellene og uansett hvor teite dere begge er, så er dere glad i hverandre? Det handler om respekt, ikke sant? Så aldri ta venner eller kjærester for gitt. 


http://t2.gstatic.com/images?q=tbn:ANd9GcT8rsImlfPtMLR3bHr2USufSYhkIm2tcp7WDCAKHkXoub0uA7Lt
Idunn

26 kommentarer



Paradisebloggere - fortjent eller ei?

Hei søte. 

Sånn kort og godt så lurer jeg på om hva dere synes om paradise-bloggere?  Er det bra blogger? (Jeg leser ingen av de). Er dette ufortjent? Fortell meg deres mening! 

Jeg holder på med skolearbeid ennå, og jeg er passe lei. Bildet ovenfor beskriver godt hvordan humøret mitt er nå. Håper på en bedre dag imorgen. 

Forresten starter jeg en konkurranse i morgen, så følg med! 


http://t2.gstatic.com/images?q=tbn:ANd9GcT8rsImlfPtMLR3bHr2USufSYhkIm2tcp7WDCAKHkXoub0uA7Lt
Idunn

42 kommentarer



Hva hadde du valgt om du kunne velge?

Hei søte. 

Jeg liker å være jente. Jeg gjør det. Jenter er fine. Gutter er også fine. Jeg liker gutter.

Jeg liker sminke, kjole, langt hår og jenteting. Jeg trives med å være jente. Mange ganger vil jeg være gutt også, fordi eneste forskjellen er utseende. Mange gutter er sikkert like følsomme som meg. Det liker jeg å tenke. Men du? Hvis du kunne velge, hadde du vært jente eller gutt?  (Eller hadde dere vært katt? Nei, ikke svar det fordi det er ikke et alternativ!)

Jeg ville vært jente. Og jeg håper ikke at noen mener at guttene som vil være jente nå her er homofile, fordi da er dere teite! 

Så, jente eller gutt? 


http://t2.gstatic.com/images?q=tbn:ANd9GcT8rsImlfPtMLR3bHr2USufSYhkIm2tcp7WDCAKHkXoub0uA7Lt
Idunn

26 kommentarer



Jeg skulle ønske jeg så ut som deg.

"Jeg vil ha håret ditt!", "Jeg vil se ut som deg", "Jeg vil ha puppene dine", "Jeg vil ha formene dine.", "Jeg vil være like tynn som deg". Jeg er sikker på at veldig mange hører replikker som dette daglig. Jeg tenkte jeg skulle ta opp sammenligning. Mest på jentefronten, siden det er den jeg er mest kjent med, åpenbart.. 

Vi jenter er helt syke på det. Med en gang vi ser noe fint på et annet menneske, så skulle vi ønske vi hadde det håret, øyevippene, magen, puppene. Jeg er utrolig på det jeg hvertfall. Like hvis du også er det! Hver eneste dag, flere ganger om dagen. Det er naturligvis bare godt ment, men det kan også ødelegge selvtilliten betydelig. For ser man noen andre med pent hår, så føler man automatisk at sitt eget er en mopp i forhold. Der er problemet, i forhold. I sammenligning. Hvorfor gjør vi denne feilen? 

 

Du som leser dette, uansett om du er jente eller gutt. Jeg får si som Bruno Mars; You're amazing just the way you are.  Du er helt nydelig, og du må virkelig ikke innbille deg noe annet. Er du en av de som ser noen andre og ønsker du hadde noe de har? Vel, bare tenk at; Hver gang du ser noe du ønsker deg på en annen jente, eller gutt. Det er noen andre som missunner deg for et eller annet også. Det er det alltid. Man finner alltid noe man ønsker seg hos et annet menneske. Tro meg, det er fakta.

Jeg er helt sikker på at jeg missunner deg for noe. Jeg vil nå at dere skal smile til dere selv, uansett om dere er alene på rommet ditt. Så vil jeg at dere skal kommentere et eller annet dere liker ved dere selv. Det kan være alt fra rumpa di, til smilet ditt, eller humoren din. Hva som helst. Minst èn ting du liker.

Det jeg prøver å si er vel egentlig at jeg syns du er nydelig. Ja, jeg syns det. Og ikke gidd å prøv å si i mot en gang. Fordi du vet jeg har rett! Du er det. Tvers igjennom. 

Så everyone, minst èn ting du liker ved deg selv! 


http://t2.gstatic.com/images?q=tbn:ANd9GcT8rsImlfPtMLR3bHr2USufSYhkIm2tcp7WDCAKHkXoub0uA7Lt
Idunn


Dette er en repost fordi jeg ble bedt om det* 
88 kommentarer



Snakker du om det, bryr du deg.

Snakker du om det bryr du deg. Enkelt som det. Mest idiotiske er å si "Jeg bryr meg ikke altså, men.." fordi hadde du ikke brydd deg, så hadde du ikke tenkt på å si det en gang. Kan godt hende man liker å tro at man ikke bryr seg. Litt sånn som jeg pleier å gjøre. Men snakker man fortsatt om det, så bryr man seg. Når du slutter å tenke på eksen din, slutter du å snakke om eksen din. Bryr du deg ikke lengre, tenker du ikke på det, og da snakker du ikke om det. Easy as that. 


Enig, ikke enig? Noen noen tanker, historier, følelser eller noe å dele? 

 

http://t2.gstatic.com/images?q=tbn:ANd9GcT8rsImlfPtMLR3bHr2USufSYhkIm2tcp7WDCAKHkXoub0uA7Lt
Idunn

22 kommentarer



"Åhh, du har forandret deg sånn!"

Vil bare si tusen tusen takk for gårsdagen, og alt av hilsinger, gaver, kort, kommentarer - alt. Tusen takk, dere er best. Jeg fikk et spørsmål her om jeg kunne skrive et innlegg om når noen sier at du har forandret deg og min mening og hva jeg tenker, så here you go.

Hat er det mest idiotiske. Virkelig. Rakke ned på andre enten det kommer av sjalusi, eller bare at du virkelig ikke har sansen for denne personen. Kanskje er denne personen du hater på er, en player gutt, en bitchy jente? Okei, nå bare tankevirvler jeg, men -

En player gutt. Det kan hende at èn gang, så likte han virkelig en jente. Og så funka det ikke, og han ble såra. Om ikke knust. Det kan hende denne hendelsen ødela han sånn, at han ikke tør åpne seg senere, mot andre, at han ikke tør like noen fler. Brent barn skyr ilden. 

En bitchy jente. Kanskje er det bare det at hun har hatt noen utrolig falske venner, og nå tror at alle i hemmelighet vil henne vondt? At alle i hemmelighet baksnakker henne, og vær gang noen smiler til henne, smiler henne ikke tilbake, fordi hun er redd for at alle skal gjøre narr og le over hvor innbilsk henne er over å tro at noen faktisk liker henne. Hun skjuler seg bak en maske som gjør at ingen kommer inn på henne lengre, fordi hun er redd?

Det kan også hende at de kun trives med det. Kanskje han syns det er spennende å være "musefelle", eller kanskje hun ikke føler behovet for å være hyggelig? Men uansett, ikke døm dem. Alle har forskjellige historier, og det er ofte en grunn for at folk er som de er. 

Hovedgrunnen til at noen forandrer seg tror jeg ofte er smerte. Når noe gjør vondt, vil man ofte unngå det. Har du hatt en vondt opplevelse hos tannlegen, så er det naturlig å ikke like tannleger, for å ta et litt androgynt eksempel.

Kanskje er du som leser dette en person som er blitt utsatt for hat av andre? Du har også en historie som de ikke vet? Det er også en grunn for at du er som du er, er det ikke? Kanskje det er ting som mobbing, eller rykter, men det kan også hende det kun var en sårende kommentar..! 


Alle har stormer i livet sitt. Alle har problemer, og drama. Everybody hurts! Haha.. Neida, men joda. Jeg prøver bare å si "Stopp å hate"! Det er så unødvendig. Jeg forstod aldri "you know my name, not my story" før, og jeg er sikker på at det er flere måter å tolke det på, men jeg tolker det på den måten som jeg nå har skrevet ovenfor. At du vet hvem jeg er nå, men du vet ikke hva jeg har vært igjennom som har gjort meg til den jeg er. 

Noen meninger? 


http://t2.gstatic.com/images?q=tbn:ANd9GcT8rsImlfPtMLR3bHr2USufSYhkIm2tcp7WDCAKHkXoub0uA7Lt
Idunn

21 kommentarer



Wow, jeg er sytten år imorgen.

Hei søte.

Jeg har bursdag i morgen. Jeg blir 17 år gammel i morgen. Jeg syns det er rart. Det er ett år det, så er jeg 18 år og myndig og "voksen". Bare så det er sagt, så er jeg ikke interessert i å vokse opp. Jeg syns det er skummelt..

Jeg gleder meg utrolig til jeg går ut av videregående og jeg skal ut i verden med Siv. Men på samme tid så skremmer det meg. Da er man liksom.. voksen. Økonomi, bil, jobb, familie, blæ. Jeg tror ikke alt kommer sånn på 18års dagen min. Men det kommer så fort. Jeg syns ikke det er lenge siden jeg gikk ut av barneskolen, sånn når jeg ser tilbake på det. Samtidig så ser jeg at det er lenge siden og jeg har forandret meg enormt siden det. Både på innsiden og utsiden.


Skolen istad, hahah.

Den følgende teksten skrevet i kursiv er bare lang og kjedelig, så hopp gjerne over den. Kommenter og fortell meg om dere leste den da, haha:

Dere må gjerne si at "det er naturlig" og "det er normalt daa, herregud!". Men naturen overrasker meg. Hvordan et menneske utvikler seg fra en liten bebbi, til barn, til ungdom, voksen, godt voksen, gammel. Hvordan man tar generasjoner videre. Kall meg gjerne primitiv, men jeg syns det er et helt utrolig fantastisk fenomen. At vi er til.

Noen gang tenkt på at du aldri blir like ung som du er i det du leser disse ordene igjen? Nå er det for seint! Nå er du eldre! Par sekunder riktignok, men klokken tikker. Og en ting som skremmer meg er å se på de yngre jentene.

97-kullet, 98-kullet, 99-kullet. Hvertfall her i området. De er så pene.  Er du på den alderen kanskje? Du er utrolig pen! Hahah, jo men virkelig. Det er mange av de jentene som bruker rettetang, dyre fine merkeklær, sminke, og er opptatt av hvordan de ser ut.

Skal jeg fortelle dere noe? Jeg hadde aldri hatt på meg annen sminke enn en lysebrun eyeliner frem til jeg startet i 8. klasse. Jeg begynte heller ikke med sminke før godt ute i 8. klasse. Jeg rettet håret for første gang slutten av 2009, og hva jeg hadde på meg? Det var ikke der jeg la fokuset. Jeg var barn jeg, og fortsatt klamrer jeg meg fast i barnet i meg. Noen syns sikkert jeg er umoden, men det er noe som jeg syns er viktig. Dere må vite at dere er MYE penere enn det jeg var på deres alder. 

Men jeg sier ikke på noen måte at dere ikke skal få lov. Fordi jeg syns jo dere ser bra ut, og kanskje føler dere behovet for å fikse seg mer enn det jeg gjorde? Jeg vet ikke. Men jeg vet at dette kommer tidligere og tidligere.

Besteforeldrene våre begynte vel enda senere? Jeg vet ikke. Jeg har ikke sjekket. Jeg prøver ikke henge ut noen her, så jeg håper ingen føler det på den måten. Jeg sier bare "halla, dere er utrolig pene, men ikke glem å ha det gøy!" Ja, det er vel det. Kan jo hende dere har det kjempegøy OG er pene, hva vet vel jeg? Nååå, surrer jeg. Dette innlegget var kun tankevirvling og det skulle det egentlig ikke bli, men fett, det ser ut som det ble litt langt..

Jeg har iallefall bursdag i morgen. Jippi, 17 år. Facinerende. 17 År på jorda. Det er nesten 20 det. Sånn hvis du tenker at du skal kjøpe noe på butikken og det koster 17, så tenker man jo at det er ca 20? Iallefall jeg. Så.. Okei, jeg er ca. 20.. Hahah, du er så ung som du føler deg! 


http://t2.gstatic.com/images?q=tbn:ANd9GcT8rsImlfPtMLR3bHr2USufSYhkIm2tcp7WDCAKHkXoub0uA7Lt
Idunn

48 kommentarer



TVUNGET TIL Å GIFTE SEG MED VOLDTEKTSMANN?!

Hei søte.

Jeg ble visst veldig feminist idag, om jeg ikke bruker det feil og har forstått hva det betyr. Rett meg gjerne! Men kvinners kamp er jo for all del viktig, og jeg tenkte bare å dele denne her med dere, siden jeg vet at 85% av leserne mine er jenter og jenter engasjerer seg ofte for jenter. 

Jeg leste denne artikkelen på nrk nyheter. Les hele artikkelen her.

Nord i Marokko, i byen Larache, ble en jente som het Amina, på 15 år, for et år siden voldtatt av en 10 år eldre mann. Til tross for at faren var imot det, gikk henne og mammaen hennes og anmeldte dette. Dette er veldig tøft å gjøre i et mannsdominert land og det krever mye mot! 

Og hør på dette: I følge den marokkanske straffeloven, kan en mann som har utført overgrep, inkludert voldtekt mot en mindreårig jente, slippe straff om han går med på å gifte seg med jenta!!!!!!

~ Okei, her må jeg bare komme med et innspill - Hva i all verden er det her for noe?! Først ødelegger du henne ved å voldta henne, så tvinges henne til å gifte seg med deg, og leve med en som har ødelagt henne for resten av livet. Se han hver dag. Kanskje bli voldtatt mer og bli gravid med en mann du kanskje hater? Åhh, blir provosert!!!!!!

Iallefall. Det var det dommen ble. Dommeren i domstolen, var veldig for det at han skulle inngå ekteskap med henne for å "begrense skaden" som de så fint sier det. Så det ikke skulle være så ille at han hadde missbrukt henne seksuelt, fordi "han skulle jo gifte seg med henne uansett!".

Dette gikk faren til Amina med på, for familiens ære og voldtektsofferet Amina, på femten år, giftet seg med voltektsmannen. I følge faren skal hun ha blitt slått jevnlig, mens mammaen skal ha bedt henne være sterk og holde det ut "litt til". 

Nå på lørdag tok hun livet sitt, 16 år gammel, ved å spise rottegift.

Hva tenker dere om saken? Er dette riktig? Hvorfor/hvorfor ikke? 


http://t2.gstatic.com/images?q=tbn:ANd9GcT8rsImlfPtMLR3bHr2USufSYhkIm2tcp7WDCAKHkXoub0uA7Lt
Idunn

Kilde.

35 kommentarer



EN GOD VENN DU IKKE KJENNER LENGRE?

Jeg har alltid blitt så.. Er det feil å si facinert? Av hvordan det kan gå fra veldig nærme til totalt fremmede. Vi har mange minst en vi har vært nærme som vi har mistet kontakten med. Kanskje var dette en du snakket med hver dag? Kanskje det var en som visste svakhetene dine eller en du virkelig stolte på? Den gangen kunne du ikke forestille deg at i fremtiden kommer vi ikke til å ha noe med hverandre å gjøre? Det var så bra da, hva var det egentlig som skjedde? 


(Slapp av, vi er fortsatt venner! Var kun et beskrivelsesbilde for vennskap, haha)

Jeg tror på skjebnen. Kall meg sjuk i hue, men jeg tror absolutt alt skjer for en grunn. Alt negativt og tøft i livet ditt, har hendt fordi det skulle hende deg. Du skulle gjennom det, og lære av det. På samme måte tror jeg det er en grunn for at man er gode venner, eller kjærester, og så sklir fra hverandre. 

Ikke i alle tilfeller så er begge enige om det. Enten det er vennskap eller forhold, så kan du sammenligne det med to personer som holder en spendt strikk i mellom seg. Det går fint så lenge begge holder fast, men med en gang en slipper taket, så gjør det utrolig vondt for den som fortsatt hold fast..


Også de årene senere. Når du godt kan møte den tidligere gode vennen i byen eller kanskje i skolegangen. Kanskje er du så heldig å få et kleint og stivt smil, kanskje får du ikke engang et blikk. For alt du vet kan det hende denne personen tenker det samme om deg. Kanskje dere savner hverandre, men er begge for redde for å ta kontakt, i frykt for å være den eneste. Jeg vet ikke. Jeg bare syns det er så facinerende hvordan man kan gå fra veldig nærme venner eller kjærester, til totalt fremmede på utrolig kort tid. Like innlegget om det fikk deg til å tenke på noen du har mistet kontakten med. 

Har noen noen tanker å dele? 


http://t2.gstatic.com/images?q=tbn:ANd9GcT8rsImlfPtMLR3bHr2USufSYhkIm2tcp7WDCAKHkXoub0uA7Lt
Idunn

25 kommentarer



Ingen har noen rett til å avgjøre hva du syns er vanskelig.

Det er så utrolig teit det er å si at man ikke kan være lei seg fordi det er så mange som har det værre enn deg, og at man er heldig for å bo der man bor, og ikke i slummen i et 3.verdens-land. Hvordan kan du være lei deg når du vet at det er flere hundre mennesker som har det mye verre enn deg?!

Okei, greit det. Men det blir jo like idiotisk som å si at "Hvordan kan du smile og være glad når du vet at det er mange som har det bedre enn deg?". Det er jo mange som er mer lykkelige, har det bedre, har flere venner, en kjempebra jobb som han eller henne trives i. Hvordan kan du smile å være glad når det er mange som har det mye bedre enn deg?

Og for det andre, det er opp til hver og en enkelte av oss hva vi selv finner vanskelig. Det noen syns er lett og ikke noe stress, kan det hende er en annens største mareritt. Det er totalt individuelt. Fordi følelsene våre og oppfattelsen vi har er såpass forskjellig! Det kan hende det er noen man har større forståelse for at skal ha det vanskelig, utifra hvordan det ser ut utenifra. For eksempel så er det lettere å få stor forståelse om et lite foreldreløst afrikansk barn har det vondt, enn hvis en nordisk tenåring har kjærlighetssorg, men min mening er at det har man ikke noen rett til å henge seg opp i eller klage over. 


Da jeg var i Afrika med Norsk Nødhjelp, så så jeg utrolig mange barn som virket nesten lykkelige? Hvorfor? Kanskje fordi de ikke vet hvor ille de har det i sammenligning til andre barn i andre land? I sammenligning. Det er det som er roten til mye av det depressive her i verden. "Jeg er mislykket i sammenligning til han." "Jeg er feit i sammenligning til henne." "Jeg er kanskje god til å synge, men i sammenligning til hun så suger jeg". Slutt! Bort! Vekk. Les mer om min mening om sammenligning her. 

Har dere noen tanker å dele? 


http://t2.gstatic.com/images?q=tbn:ANd9GcT8rsImlfPtMLR3bHr2USufSYhkIm2tcp7WDCAKHkXoub0uA7Lt
Idunn

30 kommentarer



KYSSEBILDER- SØTT ELLER KLEINT?

Hei søte. Jeg lurte litt på hva dere syns om kyssebilder? Syns dere det er kleint og for intimt til å ta bilde av og dele på sosiale medier, eller syns dere det er superduper søtt og elsker det (som meg, haha). Jeg syns stort sett de fleste kyssebilder er søte, uansett om de er litt sånn, hva skal jeg kalle det.. litt sånn french kiss da, om jeg kan si det sånn. Noen syns dette er alt for intimt og upassende å publisere på internett. Jeg syns disse bildene kan være noen av de søteste, så lenge bildet er fint. Om det kun er et closeup tungekyss, så kan det bli litt vel mye, så det kommer jo veldig ann på. På french kiss-bilder, så er det virkelig ikke langt mellom ekkelt og søtt. Dette er også mye fra person til person.


Jeg elsker dette bildet. 

Også har vi jo de kyssebildene, bare for å ha kyssebilde. Som enten er tatt med mobilkamera, eller speilrefleks på utstrakt hånd. De kan jo også for all del være søte, men jeg liker bildene på litt avstand sånn at bilde faktisk er fint i seg selv, og ikke bare du som kysser kjæresten. Haha, føler meg som en kyssebildekritiker her jeg sitter! 

Jeg har jo tatt kyssebilder med både closeup, speilrefleks på utstrakt hånd, og gjennomtenkte bilder. Er nok den sistnevnte jeg liker best. Så bildet generelt er fint, hvis det fortsatt surrer rundt på internett senere.

Der sa jeg noe. Surrer rundt på internett. Er det lurt å ta kyssebilder og poste? Det er jo tross alt ganske intimt og kjærestete, og senere, når det er slutt er det ikke like greit hvis det dukker opp et råklinebilde av deg og eksen her og der. "Det er der for alltid" når du poster det på internett, veit du.

Alt i alt så syns jeg vel egentlig smile-kyssebilder (noe lignende av det til høyre av de to bildene ovenfor), og gjennomtenkte bilder på litt avstand er finest. Eller noen jeg kjenner daa. For eksempel illustrasjonsbildene her nå av en venninne av meg og kjæresten - De et av de søteste kjæresteparrene jeg vet om, og jeg elsker alle kyssebildene som jeg delte i dette innlegget.

Det jeg ville frem til ved dette innlegget var vel å få vite om dere syns kyssebilder er kleint eller søtt? Del meninger! Fortell og forklar. Jeg elsker å lese når dere kommer med egne meninger! Når dere forholder dere saklig, istedenfor å rakke ned på min mening. Jeg har jo min mening og jeg respekterer naturligvis deres meninger også, det er jo derfor jeg ber dere om å dele de, og de er naturlig at man er uenige. Så c'mon! Hva syns dere?

Er kyssebilder kleint eller søtt? 
Like innlegget om dere vil ha kyssebilde av meg og Ole.



http://t2.gstatic.com/images?q=tbn:ANd9GcT8rsImlfPtMLR3bHr2USufSYhkIm2tcp7WDCAKHkXoub0uA7Lt
Idunn

69 kommentarer



ER DU 16? DU HAR MØTT DEN DU SKAL GIFTE DEG MED!

Hei søte. Jeg syns det er så utrolig spennende å tenke på hvem man kommer til å gifte seg med, kanskje har man allerede møtt den personen? Jeg leste på en funfacts-blog at i følge statistikk så har 80% av ungdommer møtt den de kommer til å gifte seg med i en alder av 16. Se for deg en totalt random bekjent. En sånn som du kun hilser på, men aldri snakker mye med - hva om, om noen år, kanskje dere finner tonen? Snakker mer sammen, og om maange år, gifter dere. Tenk da, det er umulig å forutsi. Det er mange som ikke syns det er vits i å gifte seg, og at det er "gammeldags", men jeg personlig vil gjerne ha et "big white wedding". Like hvis du har lyst til å gifte deg, hvis ikke, kommenter hvorfor ikke. Jeg er nysgjerrig! 


Et bilde av Malin som jeg tok i bilen i Tanzania. 

Åhh, det er så spennende! Tenk om Ole og jeg er sammen for alltid? Jeg prøver å være realistisk og at "alt kan skje" og at vi sikkert kanskje mest sannsynlig dessverre ikke er sammen livet ut. Men på en annen side, så har mamma og pappa vært sammen siden de var 14 år gamle (eller pappa var 15 da). Hvor søtt er ikke det? Så, det kan gå.. "Ingenting varer evig"? Det spørs jo hvordan man deffinerer evig. Er det "til døden skiller oss ad"? Det er så mange spørsmål som jeg gjerne vil ha svaret på, men det får jeg jo bare finne ut med årene. 

http://t2.gstatic.com/images?q=tbn:ANd9GcT8rsImlfPtMLR3bHr2USufSYhkIm2tcp7WDCAKHkXoub0uA7Lt
Idunn

26 kommentarer



Skal jeg ta abort?

Hei søte. Et aktuelt tema i ungdomstiden er jo abort. Det er utrolig spredde meninger om det og naturligvis er det utrolig mange forskjellige meninger om hva som er det riktige å gjøre.

Tar du abort så er du morder og du gjør et fosterdrap og du dreper noen og da er man et utrolig dårlig menneske. Men velger du å føde barnet så kan det hende du ikke har kapasitet nok til å ta hånd om det, og skole og utdanning. Pluss at det er utrolig dyrt, og du blir tvunget til å vokse opp utrolig fort. Det kan jo være rimlig egoistisk ovenfor barnet å føde det, sånn egentlig. Og det er egoistisk å ta livet dens. Så uansett hva man gjør så blir det feil og det er fordeler og ulemper ved det..

Men er det ikke det livet består av da? Med alt positivt kommer det noe negativt, og med alt negativt kommer det noe positivt. Hvis jeg hadde blitt gravid som tenåring vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Det er på en måte umulig å sette seg i en slik situasjon.

Abort er for mange det helt naturlige valget, men det kan da umulig være lett. Du knytter deg naturligvis til bebien din, og morsinnstinktet kommer vel til å slå inn og at du ikke på noen måte vil ha barnet ditt fratatt deg. Jeg syns dette er et utrolig vanskelig tema og ja, som sagt, jeg aner ikke hva jeg hadde gjort.

Jeg hadde nok sliti veldig med meg selv uansett om jeg hadde beholdt det eller ikke. 

Hva er deres meninger om abort? 


http://t2.gstatic.com/images?q=tbn:ANd9GcT8rsImlfPtMLR3bHr2USufSYhkIm2tcp7WDCAKHkXoub0uA7Lt
Idunn

23 kommentarer


Hei og velkommen til min lille verden. Jeg heter Idunn og er (selverklært) prinsesse. Jeg er en gladjente av en 18åring som kommer fra Norges eldste by, Tønsberg. Jeg håper du blir til te?

Bloggen min består av positiv energi, følelser, hverdagen min, tanker, kjærlighet, stil og skjønnhet, meninger, musikk, videoblogger og masse rosablogging.

Image Hosted by ImageShack.us

Kontakt: iiduunn@hotmail.com
Instagram: prinsesseidunn
Twitter: Prinsesseidunn

Bloglovin



kategorier


amsterdam
Anbefalinger
Arbeidsuke i Cosmopolitan - 2010
Comenius project
edinburgh
Episk
Foto
Frankrike - April 2011
Frankrike - Juli 2011
Følelser
Hellas - Juli 2010
Hverdag
iphonedeksler
Kina (beijing) - mars 2013
Konfirmasjonen min - 2010
Konkurranser
Meninger og tankevirvling
Musikk
MyGoodAct - A place for people who care.
Nydeligheter
Personlia
Reisesyk
Shopping, nytt og sånn
Sitater og ordtak.
Skjønnhet
Sponset
Spørsmål og svar
Stil
Subway
Sukkersøtt
Tanzania med Norsk Nødhjelp
Video
Vurderinger
Would you rather ~
Ønskerubrikker

arkiv


November 2013
Oktober 2013
September 2013
August 2013
Juli 2013
Juni 2013
Mai 2013
April 2013
Mars 2013
Februar 2013
Januar 2013
Desember 2012